Urtemotiv

Urtemotiv' er et av de vanligste Ikonografiske motivene i apotek.

Svaneapoteket i Oslo

I taket på Svaneapoteket i Oslo spiller medisinplantene en stor rolle. De er plassert i bånd , med to i hver, mellom bildene av Asklepios, Hygiea og de to bildene av Svanen på sidene. Der er seks medisinplanter: Belladonna, Atropa belladonna, Bulmeurt , Hyoscyamus niger, Kongelys, Verbascum phlomoides, Piggeple, Datura stramonium, Revebjelle, Digitalis purpurea og Opiumsvalmue, Papaver somniferum. Plantene er plassert på en mørk rød bakgrunn og de er litt stilisert, muligens for å passe inn i designen. Men fargene er naturlige og klare, og der er fullt mulig å kjenne igjen plantene. En kan anta at det er brukt en av apotekets urtebøker som forelegg for maleriene. Det vet vi har vært gjort i andre tilfeller. Alle plantene er medisinplanter med en sterk dokumentert virkning som også er ibruk idag. I tillegg til medisinplantene er det brukt planter i et bånd som går rundt hele taket og rammer det inn. Det kan se ut som om disse plantene for det meste vinløv er brukt mest som dekorasjon selv om vin har vært en apotekvare i tidligere tider. I vinløvborden finnes også røde kors på hvit bunn sannsynligvis en henvisning til organisasjonen Røde Kors som på denne tiden ikke hadde laget det regelverket som forbyr deres logo brukt som reklame. En tolkning av de røde korsene har vært at en ønsket å vise at apoteket var en moderne institusjon som fulgte med tiden. I en analyse av taket mener en at bakgrunnen for bruken av planter kan være Christoffer Dresser og hans plansjeverk. Men bruk av planter og urtebøker har vært en av de viktigste kulturelle innflytelsene i apoteket siden medisinens første tider, så en kunstner og hans verk kan ikke ha vært avgjørende. Det fantes også farmakoper og andre bøker i apotekene som sannsynligvis har vært viktigere kilder. Bakgrunn for bruken av urtemotiv i apotekene

Urter har vært brukt som medisin fra de tidligste tider. Asklepios skal ha blitt lært opp i bruken av legende urter av kentauren Chiron, og denne kunnskapen skal være videreført til senere utøvere av medisin. Et av de mest brukte ikonografiske motiver i apotekene er plantemotivet. Det finnes i en eller annen form i de fleste land som er blitt besøkt iforbindelse med arbeidet med denne oppgaven, og det er også et av de motivene som er blitt tatt opp igjen også på 1990-tallet. De første oppskrifter og beskrivelser av planter som vi kjenner stammer fra antikken. Et viktig arbeid er Theophrastus bøker Enquiry into Plants og De Causis Planetarum . Begge verkene består av flere bøker og er et forsøk på å klassifisere plantene. Han levde fra ca. 370 – ca. 288 f. Kr. og arbeidet sammen med Aristoteles. Gjennom tidene ble det gjort en rekke forsøk på å klassifisere planter. En vet ikke hvor mange av bøkene som hadde illustrasjoner, for det er bare teksten som har overlevd i de fleste tilfellene. På engelsk er det vanlig å bruke betegnelsen herbal både på bøker som inneholder navn og beskrivelser av planter generelt og på samlinger som beskriver plantenes medisinske egenskaper. På norsk vil bøker som beskriver plantenes medisinske egenskaper bli kaldt urtebøker , mens ordet herbarie eller herbarium er brukt på botaniske verk og bøker som inneholder tørkede planter. De tidligste bøkene var ment som en guide for å finne de rette plantene. En prøvde i begynnelsen å avbilde plantene så naturalistisk som mulig. Men plantene ble så ofte kopiert, og alle var ikke like flinke, så etterhvert var bildene blitt dekorasjoner til teksten. Med renessansen kom en tilbakevending til naturalismen. I følge Blunt er det ikke før på 1700-tallet at en vender blikket fra plantenes nyttige funksjon og til den mere artistiske og vi får plantemalere, men samtidig finner vi de nøyaktig illustrerte botaniske bøkene.

Dioskorides

Et klenodium er det manuskriptet som kalles Der Wiener Dioskorides og som finnes i Nasjonal Biblioteket i Wien. En har her bevart et manuskript fra 512 med en usedvanlig høy kvalitet. Manuskriptet har ca 500 illustrasjoner, for det meste av planter men også av noen dyr og fugler. Det er godt kjent fordi det er utkommet i faksimileutgaver. Dioskorides var en lege og farmakolog som levde i det første århundre og som skrev Materia medica en av de første farmasøytiske ”oppskriftsbøker”. Manuskriptet i Wien, Codex med. Gr. 1, skal være den første kopien med bilder. Dette manuskriptet er av en slik kvalitet at det ikke finnes noe som kan måle seg med det inntil 1400-tallet. Det ble laget som en gave til Juliana Anicia etter at hun hadde reist Polyeuktoskirken i Konstantinopel. I manuskriptet finnes også et dedikasjonsbilde til henne. Manuskriptet har på første side en påfugl. Blad 2v er viet legene med Chiron i midten og Machaon, Asklepios sonn til venstre. På blad 3v er Galen omgitt av farmasøyter, med Dioscorides til høyre. En plante som det knytter seg mange myter til er alrune eller mandragora. På Blad 4v ser vi Dioscorides motta alruneroten og hvordan hunden som har gravet den opp dør. På blad 5 v. blir alruneroten holdt opp av Epinonia og tegnet mens Dioscorides beskriver den. Bildene i boken er av varierende kvalitet og er sannsynligvis ikke tegnet av den samme kunstneren. Det kan se ut som om de ikke er tegnet direkte fra naturen, men fra eldre illustrasjoner. Tegningene er mye mer naturalistiske enn det som er vanlig i bysantinsk kunst. Manuskriptet har vært basis for kunnskapen til leger og farmasøyter og en rekke av plantene er fortsatt å finne i moderne europeiske farmakopeer. Det er med ærefrykt en ser på et slikt verk og opplevelsen av å se planter og tekst i et manuskript så gammelt og så godt bevart er stor, og det er med stor rett på Unescos liste over verdens kulturminner.

Senere urtesamlinger

Mengden av urtebøker er utrolig stor. At mange av dem har vært brukt i apotekene er den imponerende samlingen av slike bøker som finnes i Apoteksocietetens Bibliotek vitne om. Det kan se ut som om latin og tysk er de språk som er mest brukt i disse verkene, og det vitner om at farmasi og apotek har hatt en sterk tilknytning til det tysktalenede område. Noen bøker har kopperstikk, noen er håndkolorerte og noen er malte manuskripter. Men de to første er i flertall. Det ser ut som om mengden forskjellig bøker blir økt utover 1500-tallet, sannsynligvis fordi det da er mulig å trykke bøker.

Når det gjelder Danmark, Norge kan en nevne Henrik Smid (1490-1563) og Simon Paulli ( 1603-1680). Eksemplarer av begges bøker finnes også i Bergen. I et brev fra 25.juli 1645 bad Christian IV legene ved Københavns Universitet om å lage og la trykke et herbarium på Dansk. I 1648 utkom Simon Paullis bok Flora Danica eller Dansk Urtebok. Boken gir et verdifullt bilde av tidens lege- og apotekerkunst. Den er i 4 hovedavsnitt etter et system som er basert på de fire årstidene og har en rekke tresnitt. Simon Paulli var født i Rostock og hadde studert både i Tyskland og i Frankrike. Det samme året han publiserte Flora Danica ble han professor i anatomi, kirurgi of botanikk i København. I tillegg til den eksisterende kunnskapen inneholder boken hans også erfaringer fra egen praksis. Boken hadde plantenavn både på latin, tysk og dansk og da Linné brukte en kopi som student i Lund har han føyet til de svenske plantenavnene.

I tillegg til de rene urtebøkene finnes også farmakopene som blir laget for det enkelte land og som også inneholder beskrivelser av planter og oppskrifter på hvordan de skal tilberedes og brukes. På Svaneapoteket i Bergen er det fortsatt oppbevart en stor samling av tørkede planter og andre droger på klare glass. Disse ble brukt til undervisning for at en skulle lære å kjenne igjen drogenes form og lukt. Det skal bare finnes en lignende, på Folkemuseet i Oslo. Dette viser hvor viktig planter var som innholdstoff i medisinen.

Kloster og apotekerhager

Når en skulle opprette et nytt kloster lette en etter fruktbart land, god vannforsyning godt klima, fredfulle omgivelser, sikkerhet og et naturlig vakkert landskap. Det var svært viktig å få anlagt en hage enten det skulle være et kloster for eremitter eller om klosteret skulle huse flere hundre munker. Hagene ble sett på som et tilbaketrukket paradis. I disse hagene ble det dyrket medisinplanter. Det finnes få skriftlige kilder som beskriver dette muligens fordi urtehagen var så vanlig at det ikke var nødvendig å beskrive dem. Det var også vanlig at det var ansatt farmasøyter som tilberedte plantene. Munkene har også visst hvordan plantene skulle brukes som medisin. I klostrenes bibliotek fant en foruten klassiske og kirkelige verk naturvitenskapelig, medisinske og legekyndige verk. Klosterplanene fra St. Gallenklosteret ble etterhvert brukt som mønster for klostrene. Her finnes både legekontor og apotek med tilhørende urtehage. Etterhvert som utbredelsen av apotek utenom klostrene ble større, ble tradisjonene med å dyrke medisinske planter overtatt av apotekerne.

”Lille Lungegaardsvands bredder var jo meget gammelt haveterræn. Ved nordenden av det laa haver siden 1500-tallet. Svaneapotekets eier siden 1680 Henrik Blatt, hadde her to haver uten tvil væsentlig med medisinske vekster. En av dem solgte han 1711 til sin efterfølger, apoteker Johan de Besche, som var av nederlandsk herkomst og synes at være kommet til Bergen fra Sverige.”

Apotekeren sendte sin sønn Johan Carl de Besche til Carl v. Linné for at han skulle lære om planter, og senere anla J.C. de Besche en ny have på den gamle apotekerhavens grunn og bygget sin privatbolig der. Denne haven kjent under navnet Maartmannshaven etter en senere eier gift med en av de Besche familiens døtre er en av de mest kjente apotekerhavene i Norge. En unik kilde fra hagen er et Herbarium, Herbarium Vivum, med årstallet 1719 som har vært i de Besche familien, men som nå finnes i Bergen Museums samlinger. Herbariet har 380 sider med over 700 pressete planter. Plantene er svært godt bevart og like viktig er at de er navnet. Her finnes både medisinplanter, nyttevekster og typiske hageplanter. Selv om mange av dem må ha vært samlet et sted med et bedre klima, kan en anta at mange av dem har vært brukt i de bergenske haver. Bergen har også hatt andre apotekerhaver. Løveapoteket har også hatt sin, men det er vanskeligere å påvise hvor den har vært plassert. Betydningen av plantene må ha vært stor både økonomisk og for trivsel og helse.

Apotek med plantemotiv

Som beskrevet overfor er plantene et viktig ikonografisk motiv i apotekene. Mange apotek i forskjellige stilarter har en eller annen form for plantemotiv enten i interiør etter på fasader. Til den siste gruppen hører Apoteket Ørnen i Bergen. Apoteket holdt til, da det ble bygget, i en historismebygning . En vet at det var vanlig å utstyre disse med dekor ofte plukket ut fra kataloger. I Apoteket Ørnenes tilfelle er fasaden utstyrt med en rekke plante dekorasjoner. Det er ikke så lett å fastslå hvilke planter dette er, men de er relativt naturalistiske. En rekke av apotekene i Wien har også plantedekorasjoner i interiørene. Dette var også et av de ikonografiske elementene som ble tatt opp på 1990-tallet som vil bli beskrevet senere.

Apoteket i Silos kloster

Klosteret Santo Domingo de Silos i provinsen Burgos er mest kjent for sin klostergård men middelalder skulptur. Men her er også bevart et klosterapotek som skal være fra 1705, men dette skal ikke være det originale apoteket. Idag er dette et museum. Her er bevart et laboratorium men mange eksotiske remedier. Her var perle, mumie etc og en rekke mer vanlige droger, i biblioteket, med ca 500 bind, kunne en også se Linnés bøker og i hyllene i apotekrommet er der ca 400 farmasøytiske krukker fra Talavera la Reina i Toledo som er laget spesielt for klosterapoteket med dets våpenskjold. Interiøret består av hyller som dekker veggene. Noen er rette, andre bueformet. Nederst er der skuffer. Med forskjellige urtenavn malt på. Dekor på interiøret er maleri av planter. På den ene veggen finnes et blide St. Cosmas og St. Damian med en engel i midten. Apoteket er en fin representant for klosterapotekene.

Svaneapoteket Lund

Et av de mest interessante bevarte apotekinteriør er Svaneapoteket i Lund. Apoteket fikk sin nåværende utforming i 1897-99. Arkitekt var Folke Zettervall og trearbeidene er utført av Ola Nilsson. Den nåværende inngangen med portalen er tegnet av arkitekten Th. Wåhlin i 1920. Apoteket er blitt ombygget i 1950-55 og i 1970. Da er innredningen blitt restaurert og en har prøvd å få apoteket til å fungere i en mer moderne utgave uten at dette har gått ut over innredningen. Den er av satinvalnøtt et mykt tresalg som er lett å bearbeide. I det ikonografiske program er det plantemotivene som dominerer, men svanemotivet og hygieabegeret er også med fint skåret i tre. Urtene er laget i inntarsia og er plassert på skapdører og på skrankefonten. Alle plantene er virksomme medisinplanter og forbildet har vært et tillegg til Pharmacopea Borussica (Preussica) ” Darstellung und Beschreibung in der Pharm. Borussica aufgeführten Offizinellen Gewäche von Dr. O.G. Berg und Künstler C.F. Schmidt 1858-1861” verket er på fire bind med 204 avbildede vekster. De skal være avbildet så naturtro som mulig og på en slik måte at en ser artens kjennetegn. Materialet er hentet fra levende vekster og fra herbarier. Disse prinsippene har vært viktig for arkitektens overføring av motivene til inntarsia arbeidene. En har søkt å fremheve plantenes mest karakteristiske deler som blomster, frukter, blad og nerver, men også stengler og pigger. Ved besøk på apoteket er det mulig å få se verket som er brukt som forbilde og sammenligne selv. Apoteket, som ligger like ved Domkirken; er et uhyre viktig kulturhistorisk monument som viser institusjonen apotek og dets historie på slutten av det 1900-århundre.