Farmakologi
Farmakologi, (gresk: pharmacon - legemiddel, logos - vitenskap) er læren om legemidler og fagfeltet omfatter legemidlenes sammensetning, egenskaper, interaksjoner, toksikologi og ønskede effekter som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte hos mennesker og dyr.
Klinisk farmakologi er legemiddellære som er terapautisk og retter seg mot pasienter.
Farmakogenetikk er studien av genetisk respons fra legemidler, dvs genetisk betinget legemiddeleffekt. Orginalt fokuserte farmakogenetikk på idiosynkratisk respons, hvor påvirkede individer viste abnormal repons av en gruppe legemidler. Den om handler nå bredere responser på grunn av større genetisk basis. [1]Farmakogenomikk slekter på farmakogenetikk og omhandler hvordan genetisk informasjon kan brukes av valg av legemiddel på individuelt plan.[2]
Man skiller mellom hvordan kroppen tar opp og hvordan legemidlet påvirker kroppen. Farmakokinetikk er læren om «hva gjør kroppen med legemidlet» og farmakodynamikk er «hva gjør legemidlet med kroppen».
Legemidler må godkjennes av et myndighetsorgan i det enkelte land, som det amerikanske Food and Drug Administration eller det norske Statens legemiddelverk, før de kan få markedsføringstillatelse.
Historie
Som vitenskap ble farmakologi til i midten av det 19ende århundre på grunn av nye biokjemiske metoder som baserte seg på eksprimenter, og ikke på dogme som var gjeldende før. Fra tidenes morgen ble urteekstrater brukt og farmakopeer blitt skrevet, men ingen vitenskapelige prinsipper ble forbundet med den terapautiske effekten. Tilskyndelsen av å forbedre farmakologien kom av nye terapautiske inngrep av leger, som på den tiden var erfaren i klinisk observasjon og diagnose, men utførlig dårlig til å behandle.
 | ...firmly believe that if the whole materia medica, as now used, could be sunk to the bottom of the sea, it would be all the better for mankind - and the worse for the fishes. |  |
| – Oliver Wendell Holmes, 1860 | ||
Inntil sent på 1800-tallet var kunnskapene om en frisk og syk kropp for dårlige til at man kunne forstå effektene av legemidler. På samme tid var sykdom og død forbundet med religion. Dødsfall ble behandlet av autoritære metoder, istedet for vitenskapelige behandlinger. Klinisk behandling var ofte lydig for autoritær behandling og åpenbare verifiserbar fakta ble ignorert. For eksempel ble cinchona officinalis oppdaget som en effektiv behandling for malaria og en protokoll for dens bruk ble skrevet av James Lind i 1765. Men i 1804 erklærte Johnson at dens bruk var farlig ved feber og anbefalte istedet å bruke høye doser av calomel i første fase av malaria. Dette var en morderisk anbefaling og ble benyttet i de neste 40 årene.
Motivasjonen til farmakologi kom fra klinisk behandling, men vitenskapen kunne bare bli bygd på fundamenter på fysiologi, patalogi og kjemi. Ikke før i 1858 da Virchow kom med sin celleteori og første kjemiske formel kom i 1868. I 1878 ble bakterier oppdaget i forbindelse med sykdom av Pasteur. Før dette hadde ikke farmakologien noen ben å stå på. Vi kan bare undre på målet til Rudolf Bucheim som startet verdens første farmakologiske institutt (i sitt eget hjem) i Estland i 1847.
Utvikling og klinisk utprøving av legemidler
Hvis den kjemiske strukturen til et legemiddel blir forandret marginalt kan det resultere i effekten blir forandret mer eller mindre. Når grunnsubstansen forandres kalles de kjemiske forandringene for analoger, og de framstilles for å finne den substansen som har maksimal effekt. Dette heter i legemiddelutviklingen for pre-klinisk og tar mange år og er ressurskrevende. Disse nye analogene må bli utviklet for å bestemme hvor trygg medisinen er for mennesker, dens stabilitet og hvordan det skal administreres.
Etter at analogene har blitt fremstillt må de sikkerhetstestes på dyr og senere i kliniske utprøvinger på mennesker. Denne fasen kan ta opp til seks år. På grunn av den lange utviklingstiden for legemidler kommer kun ett av 5000 potensielle legemidler på markedet.
Godkjenning og sikkerhet
I EU er EMEA ansvarlig for retningslinjer for godkjenning av legemidler, hvilket som gjelder i alle EU-land. Et legemiddel som blir godkjent av EMEA blir automatisk godkjent for salg i samtlige EU-land. Dette gjelder også for Norge og Statens legemiddelverk er ansvarlig for godkjenning. Alternativt et legemiddel som får markedsføring i et EU-land, av den aktuelle legemiddelmyndigheten, blir automatisk godkjent i alle andre EU-land.
Potensielle legemidler må ha gjennomgått en omfattende sikkerhetstudier på dyr og frivillige forsøkspersoner innen legemiddelet kan få godkjenning. En søknad kan ta opp til flere år om det finnes brister i de studiene som er gjort.
Farmakokinetikk
- Se hovedartikkel farmakokinetikk
Farmakokinetikk er den delen av farmakologien som omhandler tidsforløpet av en forbindelse i et system. I praksis dreier det seg som regel om legemidler i hele eller deler av menneskekroppen, men farmakokinetiske prinsipper gjelder alle slags forbindelser i en organisme, som for eksempel næringsstoffer, metabolitter, endogene hormoner og toksiner.
Genetiske og ervervede faktorer påvirker absorbsjon, distribusjon, metabolisme og ekskresjon. For eksempel vil det være farmakokinetiske forskjeller mellom menn og kvinner, hos pasienter med enkelte sykdommer, mellom ulike etniske grupper og mellom ulike aldersgrupper. Dette kan ha avgjørende betydning for hvilken effekt et legemiddel vil ha, og bør tas hensyn til ved dosering.
Farmakokinetikk er spesielt viktig ved medisinsk behandling av eldre personer. Dette fordi leverens og nyrenes kapasitet til omsetning av legemidler avtar med alderen. Det finnes flere måter å beregne nyrekapasiteten (nyre-clearance). Eliminasjonen av et legemiddel gjennom nyren er oftest proporsjonal med clearance av kreatinin som kan beregnes ved å måle serum-konsentrasjonen av kreatinin som dannes ved nedbrytning av kreatinfosfat.
Farmakodynamikk
- Se hovedartikkel farmakodynamikk
Farmakodynamikk er læren om legemidlenes effekter og virkningsmekanismer. Et legemiddels virkninger eller effekter omfatter både de farmakologiske virkninger som det er hensikten å utnytte i behandlingen, de terapeutiske effekter, og de uønskede som kalles bivirkninger. På generelt grunnlag kan man si at legemidler aktiverer eller demper en fysiologisk prosess.[3]
Ønskede effekt
Den ønskede effekten av et legemiddel er i hovedsak av en av følgende:
- Cellemembran nedbrytning
- Kjemisk reaksjon
- Samspill med enzym proteiner
- Samspill med byggningsproteiner
- Samspill med signalproteiner
- Samspill med ione-kanaler
- Ligand binding til reseptorer
- Hormon reseptorer
- Neuromodulator reseptorer
- Neurotransmitter reseptorer
Uønsket effekt
Uønskede effekter av et legemiddel:
- Økt sjanse for cellemutasjoner
- Vrimmel av samtidig assortert handlinger som kan være skadelig
- Vekselvirkning (additiv, multiplikasjon, eller metabolisk)
- Indusert psykologisk skade eller abnormal kroniske skader
Se også
Referanser
Litteratur
- Rang, H. P., Dale, M. M., Ritter, J. M., Moore, P. K. . Pharmacology, Fifth Edition. Elsevier Limited: (2003). ISBN 0-443-07145-4
Eksterne lenker
- Legemiddelloven
- Legemiddelverket
- Legemiddelhåndboken
- DRUID-legemiddelinteraksjonsdatabase
- RELIS-produsentuavhengig legemiddelinformasjon
- Sentrale forskrifter
- Stortingsmeldng nr 18 2004-05 Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk
- Norges Apotekerforening
- Norsk Farmaceutisk Selskap
- The Pharmaceutical Journal
- Norske doktoravhandlinger om farmakologi, i fulltekst