Svartebok
Svarteboka eller Cyprianus er tittelen på håndskrevne notisbøker basert på en europeisk avskrifttradisjon inneholdende medisinske råd og magiske formularer. Ritualer og tiltak mot påtrollet sykdom på husdyr utgjør størstedelen av stofftilfanget i svartebøkene knyttet til jordbruket. Sykdommer på mennesker er også godt representert i denne gruppen svartebøker.
En annen stor gruppe er de militære svartebøkene. Disse har gjerne innslag av formler om hvordan en skal døyve sverd og forgjøre børser eller bli usårlig, slik at verken hugg, stikk eller kuler skal bite på en. Her finnes også oppskrifter på hvordan en skal få kvinner til å bli forelsket i en, vinne i spill, osv.
Andre svarteboksformularer forteller om hvordan en blir kvitt tannpine, åpner låser, avslører tyvens ansikt i et kar med vann, merker tyven så han blir halt eller stående fast.
Innhold
Formlene om demonbesvergelser og svartekunster - hvordan en løser og binder djevelen eller utspør dauingeånder er forholdsvis beskjedent representert i svartebøkene. Derimot finnes tallrike sagn som forteller om prester som eide og brukte svarteboka, eller om folk som uvitende om trolldomskunstene fant den, og kom til å slå opp og lese på det sted hvor en løser djevelen. Med ulike adynata eller umulige oppgaver, som å lage tau av sand, telle sandkornene på stranda, rette ut et krøllet pubushår eller øse en fjordarm tom for vann, kunne en oppholde djevelen med arbeid til en kyndig person kom og forviste ham bort.
Opprinnelse
Opprinnelsen til svarteboka er ofte satt i sammenheng med påstander om at en del av Bibelen, som skulle inneholde egyptiske trolldomskunster, og som kun enkelte prester fikk kjennskap til, ble holdt unna vanlige folks kunnskaper. Blant annet vokste det frem forestillinger om at det skulle finnes en 6. og 7. mosebok. Den hemmelige kunnskapen mente man bare eksisterte i de "fullstendige utgavene". Det var kun utvalgte prester som etter avsluttet teologisk embetseksamen fikk opptak til nedgangsskolen, og med djevelen selv som læremester fikk innsikt i svartebokas trollformler.
Et sagn om opphavet til svarteboka forteller at det i domkirken i Wittenberg skulle finnes en slik fullstendig Bibel, låst fast med lenker til en hvit marmorkiste i kjelleren. For å bli kvitt svarteboka nyttet det verken å brenne den, kaste den eller drukne den, for uansett kom den like hel tilbake til eieren. De eneste måter å bli kvitt den på var enten å selge den for mindre enn hva en hadde kjøpt den for eller å legge den inn i kirken. Derfor er en rekke svartebøker funnet i bordkledningen eller under kirkebygg, slik det skjedde med den såkalte Vinjeboka fra ca. 1520, som er den eldste blant svartebøkene som så langt er funnet i Norge.
De nordiske svartebøkene står i forbindelse med de kontinentaleuropeiske, og særlig de tyske svartebøkene, men også de mer astrologisk funderte franske Clavicula Salomonis (Salomons nøkler). Antallet kjente norske svartebøker tiltar utover på 1600-tallet. De fleste eksemplarene som er kjent i dag har blitt til i perioden 1760 til ca. 1840. Etter den tid gikk antallet svartebøker drastisk ned, mens enkelte trykkerier svarte på forespørselen ved å publisere billige hefter med trollformler.
I følge sagnet skal svartebøkene ha sorte og røde sider. I virkeligheten er det mer eller mindre forseggjorte avskriftsbøker på gulnet papir (de eldste på pergament), brettet og sydd sammen i ryggen eller i løsblad. Formatene er gjerne små; sedes, oktav og en sjelden gang i kvartformat. Noen få har omslag av papp eller papir som resten av boka med tittel og border, andre har et enkelt, brunt eller svart skinnbind. De fleste svartebøkene har ikke engang omslag, men de kan jo ha gått tapt eller fått annen anvendelse i det en kvittet seg med materien.
Norge
Den eldste, eksisterende norske svartebok er «Vinjeboka», som antas å være skrevet på 1480-tallet. Den oppbevares idag på Oslo Katedralskole. Boken, som er skrevet på en blanding av norsk, dansk og latin, ble funnet under et kirkegulv og har sannsynligvis tilhørt en geistlig. De andre kjente svartebøkene er fra etter 1750; de fleste fra 1800-tallet. De nyeste er enkle hefter som har tilhørt folk i lavere sosiale lag. Fra den mellomliggende perioden kjennes svartebøker som har tilhørt offiserer. Innholdet i bøkene gjenspeiler ofte eierens interesser. I en bok som skal ha tilhørt en oberst Grüner, finnes formler for «At vinde med Terninge», «At gjøre sig hård for Kuler og Sverd» – og ikke minst «Konst at en Pige straks skal lade dig få din Vilje med hende». I bøker fra bondemiljø dominerer folkemedisinske råd for folk og fe. Det er langt mellom den rene svartekunst.
Norsk folkeminne rommer en rekke sagn om Svarteboka. Mens virkelighetens svartebøker er enkle håndkrevne hefter, er sagnenes Svartebok gjerne stor og innbundet. En populær vandresagntype forteller om den ukyndige som kommer til å lese i boken og dermed påkalle Djevelen, og må utvise stor kløkt for å bli kvitt ham: den Onde blir pålagt en umulig oppgave, som å flette rep av sand eller (mer humoristisk) å rette ut et kjønnshår. En annen type sagn forteller om svartebokeieren som ligger for døden, og som for alt i verden må kvitte seg med boken før han dør. Sagnenes svartebokeiere er ikke sjelden prester. Et vanlig sagn, knyttet til flere historiske prester, forteller om teologistudenten som forsverger seg til Djevelen, men lurer den Onde til å ta skyggen i stedet for mannen – svartebokpresten er derfor skyggeløs. Man kunne også få Svarteboka ved å avtale møte med Djevelen.
Litteratur
- Bang, Anton Christian; Norske Hexe-Formularer og magiske Opskrifter. Ny utgave med forord og registre av Velle Espeland. [Første gang utgitt i 1901-1902]. Ka Forlag. Oslo 2005. ISBN 82-8147-000-3.
- Garstein, Oskar;Vinjeboka. Den eldste svartebok fra norsk middelalder. Solum Forlag. ISBN 82-560-0893-8.
- Grambo, Ronald Grambo; Norske trollformler og magiske ritualer, Oslo 1979
- Velle Espeland; Svartbok frå Gudbrandsdalen. Norsk Folkeminnelags skrifter 110. Universitetsforlaget. Oslo 1974. ISBN 82-00-27124-2.