Mesopotamia

Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.

Historie

Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn. Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.

Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.

Mytologi

Gudinnen Gula

Folk i Mesopotamia utviklet en intrikat mytologi for å forklare verden. De hadde hirakier av guder og gudinner som var båre positive og negative for menneskene. De kunne bringe sykdom over menneskene og kurere den. Ea var den babylonske vannguden og den første guden for leger. Eas sønn Marduk fikk sønnen Nabu som regjerte over medisin. Han ble hjulpet av Gula og så kjent som Ninisinna[1] guden over død og helbredelse, som ble kjent som legenes «Great lady».[2] Der var flere Gula-tempel der pasientene kom for å få diagnose.

Sumererne var astrologer, og de trodde at stjernenes form og posisjon kunne fortelle om et menneskes livsløp. Under assyrerne og babylonerne rundt 2000 f.Kr. var fortsatt astrologien viktig. Kongene så på seg selv som mellomledd mellom gudene og menneskene. Legeprestene var ansvarlig overfor gudene som hadde et hoff av demoner som brakte sykdom over menneskene som straff for synder og misgjerninger.

Medisin og farmasi

Leirtavle med kileskrift med oppskrift på såpe På leirtavler med kileskrift er det funnet beskrivelser av legekunst. Legene var prester, og magisk symbolisme var sentral. Ved sykdom ble det ofret lam, og lammeleverens form og utseende kunne si noe om sykdommens forløp. Til hjelp hadde er leirtavler som viste hvordan en lammelever skulle se ut og hva en kunne lese ut av den.

Leirtavlene forteller om symptomer og ulike behandlinger. Disse behandlingene ble skrevet ned og danner grunnlag for medisinen. Legene brukte piller, pulver og tarmskyllinger. Innholdet i legemidlene bar preg av den magiske symbolismen, som froskegalle og dyre-ekskrement, men inneholdt også virksomme stoff som blant annet løk til bruk ved øyesykdommer. Løken fører til økt mengde tårevæske som er antibakteriell.

Det var to forskjellige typer profesjonelle leger.

Den første typen utøver kalles ashipu, som i eldre tekster er identifisert som en trollmann eller heksedoktor. En av de viktigste rollene til ashipu var å diagnostisere sykdommen. I tilfelle av indre sykdommer eller vanskelige tilfeller bestemte ashipu hvilken gud eller demon som forårsaket sykdommen. Han forsøkte også å avgjøre om sykdommen var resultatet av en feil eller synd fra pasientens side. Han foreskrev charms og staver som var laget for å drive ut ånden som forårsaket sykdommen. Ashipu kunne også henvise pasienten til en annen type helbreder som kalles asu.

Asu var spesialist i urtemedisin, og i tekster kalles han ofte «lege» fordi han brukte en vanlig medisinering. Et viktig hensyn i studiet av gamle Mesopotamian medisin er identifiseringen av de forskjellige stoffene nevnt på leirtavlene. Dessverre er mange av disse stoffene vanskelige eller umulige å identifisere med viss grad av sikkerhet. Ofte brukte asu metaforiske navn til vanlige stoffer, som f.eks. løvefett.

Behandling av medisinsk diagnose og prognoser

En av de eldste og største samlingene av leirtavler er kjent som Behandling av medisinsk diagnose og prognoser. [3] Teksten finnes på 40 tavler samlet og studert av den franske læreren R. Labat. Selv om den eldste overlevende kopien dateres til rundt 1600 f.Kr., er informasjonen i teksten en sammensmeltning av flere århundrer med mesopotamisk medisinsk kunnskap. Innholdet er organisert rekkefølge fra øverst til nederst med separate underseksjoner som omfatter forskjellige lidelser, gynekologi og pediatri. Beskrivelsene av sykdommer viser nøyaktige observasjonsferdigheter. Nesten alle forventede sykdommer eksisterer, de er beskrevet og dekker nevrologi, feber, ormer og flekker, veneral sykdom og hudlidelser. Den medisinske teksten er i hovedsak rasjonell, og noen av behandlingene (for eksempel overdreven blødning) er i det vesentlige de samme som moderne behandlinger for samme tilstand.

Hammurabi kodeks skisserte loven generelt, men definerte spesifikt prinsippene for medisinsk etikk, gebyrsatser for leger og straffen for dårlig behandling.[4]

Referanser

• Ancient Mesopotamian Gods and Goddesses
• Anicent History
• History Records Of Medicine In Mesopotamia And Sumer
• The Code of Hammurabi Translated by L. W. King

Litteratur

• Koch, Ulla; The Ashipu - Healer and Diviner
• Teall, Emily K.; Medicine and Doctoring in Ancient Mesopotamia

Eksterne lenker

• History of ancient Medicine in Mesopotamia & Iran
• Health Care in Ancient Mesopotamia
• The Largest Surviving Medical Treatise from Ancient Mesopotamia
• Mesopotamian medicine
• Ancient Mesopotamian Gods and Goddesses
• THE EPIC OF GILGAMESH